Trodde vi var venner jeg!

Whoop whoop! Nå er helgen over, og jeg hater den like mye som alltid, men gleder meg allerede til neste. Uansett om jeg vil eller ei. I går var en vanlig søndag. Angst, sulten, tørst, redd og manglet noen hjerneceller som jeg gav bort til Kaptein Morgan. Kjedelig og ikke ha kjæresten sin å ligge i armkroken til når du er fyllesyk og redd!

Bortsett fra det, kranglet vi med naboen i går. Han er alkoholiker, selskapsjuk og schizofren så det er ikke lett og ha en vanlig diskusjon med han. På lørdag var det 3 gangen vi noensinne har hatt flere enn 4 mennesker hjemme oss hos, så vi tok oss den frihet vi trodde vi hadde til å spille litt høyere musikk enn vi vanligvis gjør. Kvarter etter stilletid, tramper han som vanlig opp trappa og ringer på, står og vifter med pekefingeren og løper ned igjen. Som han har gjort hver gang nå i det siste. Vi syns det var toppen på kransekaka og løp ned for å høre hva han hadde på hjertet. Da hadde han låst døra of slått av lysene sine. Elisabeth var full og ettersom ho ellers har et veldig close forhold med "Claes" som han heter, ble ho litt såret og skrev en lapp til han om at ho trodde de var venner og at det var urettferdig at vi fikk kjeft og ikke de andre drittmenneskene som bor her. Bak på lappen sto det HORE og DUST, som noen andre hadde skrevet.

I går, på søndag, ringe han Elisabeth.(Han har søkt opp nr hennes eller?) Han lurte på om vi hadde 2 min ledig. JADA. Vi gikk ned og skulle løse dette her. Men da lurte han på hva VI lurte på da, og hvorfor vi var der og at han ble engstelig (?) Og at han ikke hadde pussa tenna før han fikk besøk. Mens han sto og pekte på et punkt på gulvet som han ville at vi skulle stille oss. Han fortalte oss at han hadde et utrolig bra vennskap med de over gata og at dattera hans Anne-Marte var 11 år. (Sist han snakka om ho var ho 12 og 13) I det ene øyeblikket var vi godjentene hans og i det andre var det mye bråk og det skulle han ikke ha noe av. Men det var HELT okei, for vi var godjentene hans. Han skiftet mening som en gravid kjerring, og viste ikke om han skulle gråte, le, kjefte eller grine. FAEN, Jeg kjente jeg fikk eksem i hjerten og det bygde seg opp et sinne inni meg og jeg sa til meg selv.. "slappa nå, slappaa". Men så sang lunta på siste verset. Jeg ble sur, Elisabeth ble sur. Vi ba han skaffe seg en tålmodighet eller evnt kjøpe seg et hus. Så gikk vi. Han sto igjen med en hånd på kuken og klødde seg i hodet med den andre, og skjønte ikke hva som hadde skjedd og startet samtalen på nytt. Dette nytter ikke. Kunne hatt samme diskusjonen med snøen!!

Fra nå av er det VI som bestemmer!!

Hore og DUST!